"JEG TROR AT DEMOKRATIET BARE ER FOR NORSKE FOLK" : Utvisning og opplevelser av eksklusjon

Et vedtak om utvisning er et av de mest inngripende vedtak utlendingsmyndighetene kan beslutte. Utvisning er et tiltak som benyttes som en reaksjon ovenfor utenlandske statsborgere som har begått straffbare handlinger eller som har brutt bestemmelsene som er nedfelt i utlendingsloven. Dette kan for eksempel være irregulær innreise, irregulært opphold eller opplysninger om uriktig identitet. En utvisning vil medføre ikke bare en plikt til å forlate landet, men innebærer også et forbud mot senere innreise til Norge, enten i en tidsbegrenset periode eller varig. Utvisningen vil imidlertid påvirke ulike kategorier av mennesker på forskjellig måte, og denne reaksjonen vil i ulik grad medføre negative konsekvenser for de personene den rammer. Problemstillingene for oppgaven er å se hvilken form for reaksjon utvisning er, samt hva som kjennetegner det regimet som omfatter personer som er utvist fra Norge. For å svare på dette tar jeg utgangspunkt i de utvistes egne fortellinger. Hovedfokus er på hvordan de utviste selv opplever utvisningen og hvordan de opplever og forstår den eksklusjonen de blir utsatt for. Jeg belyser dette gjennom intervjuer med fjorten personer som er utvist fra Norge. Ni av informantene er straffedømte og ble intervjuet i Oslo fengsel. Fem av informantene er utvist for brudd på utlendingsloven. Utvisning er av myndighetene ikke karakterisert som en straffereaksjon, men som en administrativ reaksjon som fører til rettighetstap. Utvisning og straff har imidlertid visse karakter-eller innholdsmessige likhetstrekk. Utvisning kommer som en reaksjon på en lovovertredelse og innehar flere punitive aspekter eller avskrekkende momenter i likhet med straff. Enkelte av informantene opplever derfor utvisningen som en straffereaksjon. Informantene som har barn i riket legger sterk vekt på at utvisningen ikke bare er en straff ovenfor dem selv, men også ovenfor familien. De fremhever at utvisningen ikke er forholdsmessig og dermed ikke et rettferdig tiltak. Oppgaven argumenterer for at utvising kan sies å være en hybrid kontrollform, hvor administrative tiltak blandes med punitive aspekter. Myndighetenes fokus på å bruke utvisning som et kriminalitetsforebyggende tiltak gjør at grensene mellom utlendingskontroll og kriminalitetskontroll blir uklare. Dette kan være problematisk da ulike rettssikkerhetsgarantier gjelder for de to ulike lovsfærene. På den annen side er det vesentlige forskjeller mellom straff og utvisning. Jeg vil argumentere for at den eksklusjonen straffeloven påfører er annerledes enn den eksklusjonen som utviste personer møter. Logikken eller rasjonaliteten som ligger bak disse to formene for eksklusjon er svært ulike. Straffeloven med sitt mål om disiplinerende normalisering kan sies å ha en panoptisk logikk, mens utlendingsloven og utvisningssanksjonen har en banoptisk logikk, hvor total eksklusjon er målet. Flere av informantene jeg intervjuet i Oslo fengsel anerkjenner imidlertid statens suverene rett til å utvise personer som ikke er velkomne i landet. Enkelte reflekterer rundt statens behov for å beskytte seg selv og sine borgere og mener at utvisning er et legitimt virkemiddel. Flere av informantene opplever og forstår den eksklusjonen de blir utsatt for som en prosess, hvor utvisningen kun er én del av denne eksklusjonen. Alle informantene er ikke like opptatt av hvilke konsekvenser utvisningen får, men er svært opptatt av andre ekskluderende aspekter i prosessen. Nesten alle informantene opplever den eksklusjonen de blir utsatt for som urettferdig, enten det er snakk om utvisningen eller andre ekskluderende aspekter. Videre forstår de forskjellsbehandlingen som et resultat av manglende statsborgerskapsrettigheter. Flere av informantene peker på det de mener er feil eller mangler ved Norge som demokrati. Oppgaven reiser derfor spørsmål rundt hva som er rettferdighet i den globale verden vi lever i. Kan man tenke seg en alternativ modell for rettferdighet som er mer hensiktsmessig når man skal diskutere eller rettslig regulere globale problemer, og som bedre kan ivareta rettferdigheten for alle mennesker uavhengig av statsborgerskap